|
Siste oppdrag
B = Booket
| Salg | Akershus | B |
| Norsk Dragracing Gardermoen |
| Produksjon | Oslo | B |
| Fremantle Media |
| Salg | Alle fylker | B |
| BigStep |
| Produksjon | Oslo | B |
| Concorde TV |
| Varetelling | Akershus | B |
| Culturelink as |
| Diverse | Oslo | B |
| Fremantle Media Norge AS |
|
Siste jobbønsker
| Varetelling | �stfold |
| SARPSBORG GUTTA 2021 |
| Varetelling | Hordaland |
| FYLLINGEN HåNDBALL JENTER 07 |
| Varetelling | Aust-Agder |
| LADIES CIRCLE 37 GRIMSTAD |
| Varetelling | Oslo |
| LYN INNEBANDY |
| Flytting | Troms |
| STARDUST |
| Vaskejobb | Buskerud |
| EIKERJENTENE 2020 |
| Varetelling | Buskerud |
| EIKERJENTENE 2020 |
|
|
|
Vi har til enhver tid en rekke organisasjoner, idrettslag, skoleklasser og foreninger som ønsker å jobbe dugnad fordelt på utallige frivillige grupper og lag i Norges langstrakte land. Per Desember 2019 har vi: 5454 grupper som kan stille ved eventuelle oppdrag som tilsvarer en arbeidsstyrke på ca 87264 personer.
|
|
|
Dugnadsbanken -> Litt dugnadshistorie
- Krav til egeninnsats, et distriktsfenomen?
Tippemidlene var ment som et incitament og en spore
til igangsetting og felles arbeid for felles mål. Men
det var aldri snakk om fullfinansiering av anlegg.
Utover beløpet fra Statens ungdom og idrettskontor
(STUI), som kunne nå opp til 1/3 av totalkostnadene,
måtte idrettslag og lokalsamfunn selv gjøre en innsats
og skaffe midler. Fra starten var dugnadsinnsats et
krav fra Statens idrettskontor. Det ble regnet som en
del av det finansielle grunnlaget for idrettslaget.
Utregningen av hvor mye som faktisk ble nedlagt i
dugnadsarbeid kunne være problematisk. Ifølge STUI
utgjorde arbeidsinnsatsen 11 millioner kr. I 1948/49.
Samme året var idrettens andel av tippeoverskuddet 3
millioner kr. - altså et ganske voldsomt forhold
mellom dugnadsinnsats og tippemidler. I en rapport fra
1952 finnes litt mer edruelige tall. Her opereres det
med en dugnadsinnsats for mellom 2 og 2,4 millioner
kr. I samtlige år mellom 1946 og 1952. kronebeløpet
kom en fram til ved å multiplisere antallet
arbeidstimer med en timelønn på 2,50 kr. I prosent
utgjorde dugnadsarbeidet ca. 17 % av de samlede
investeringer i idrettsanlegg mellom 1946 og 1952.
Men ikke alt var rosenrødt på dugnadssiden i
1950-årene heller. En rapport STUIs reiseinspektør
Bjørn Longva avga etter en befaring av skibakken til
et lag i Salten idrettskrets illustrerer dette:
"Det møtte ikke noen representant for laget, og det
lykkes ikke å få tak i noen. Til denne skibakken har
laget fått kr. 3000 i tippemidler, men det arbeidet
som er utført i bakken svarer ikke til et slikt beløp.
Dersom alle pengene er brukt i bakken, så har det vært
et meget dårlig arbeidstempo der. En kan trygt fastslå
at lagets egeninnsats er helt lik null". STUIs
inspektør konkluderte med at laget "ikke bør få
ytterligere stønad i framtida".
For nyere tid er det vanskelig å finne eksakte tall
for dugnadsarbeid. 1990-årenes forskrifter for søknad
om spillemidler, har gått bort fra dugnad som et krav
for å motta støtte. Faktisk er det nå heller en økt
"mistenksomhet" når søkere oppgir en finansieringsplan
der dugnad utgjør en vesentlig del. I tråd med den
øvrige utvikling forlanges det dokumentasjon for
dugnadsarbeidet. Egenfinansieringen - den delen av
anleggsutgiftene som søkeren selv må sørge for -
foretrekkes helst i klare og sikre penger, ikke i
usikker arbeidsinnsats.
Svekkingen av slike krav, sammen med en holdning om at
dugnad ikke går særlig godt sammen med moderne
bykultur, kan gi inntrykk av at praktisk egeninnsats i
forbindelse med bygg og anlegg var noe som hørte den
første etterkrigstiden til. Om en går utover de mer
urbane strøkene finner en imidlertid raskt eksempler
på at dugnadsjobbingens tid ikke er over. De fleste
steder i distrikts-Norge er dugnad ikke bare et
begrep, men en realitet. Da Brøstadbotn i Dyrøy
kommune i Troms innviet ny stor idrettshall vinteren
1996 var det et resultat av utstrakt dugnadsinnsats.
Av en totalkostnad på rundt 10 millioner kr. kom ca. 3
millioner fra dugnad og andre kostnadssenkende tiltak.
I tråd med nåtidens krav og retningslinjer hadde
Idrettsavdelingen forlangt et visst antall navn på
dugnadsarbeiderne for å godkjenne anleggsbudsjettet.
Selv om ikke alle de navngitte bidro med like mange
timer, ble det til sammen bokført 30 000 timer i
dugnadsarbeid.
Det er et anselig antall i ei bygd i en kommune med
1450 innbyggere. Som i 50-årene da arbeidsvillige
never stilte med "spade, rive, trillebår, kjerre og
hest", stilte folk i 90-årenes Troms med redskaper,
traktorer og lastebiler. At enkeltpersoner her var
oppe i 1000 dugnadstimer illustrerer likevel ett av
problemene med dugnadssystemet - et problem som er
desto større i befolkningsrike og mindre oversiktlige
bystrøk - det blir alltid noen som jobber mer, eller
mindre, enn andre. Resultatet i Dyrøy har ikke desto
mindre vært til samstemmig tilfredshet. I
dugnadsarbeid blir arbeidskraft en nyttig ressurs og
ikke en utgift, som den blir i vanlige
bedriftsøkonomisk tankegang. Det gjorde at
kostnadsbesparende tiltak, som å rive opp brukte
forskalingsmaterialer og bruke dem på nytt, var fullt
mulig og meningsfylt. Men dette gjør det samtidig
vanskelig å regne ut hvor mye slikt arbeid utgjør i
penger. Samlokaliseringen med skolen - i god gammel
STUI-ånd - har sikret bygden en storstue for en meget
rimelig penge. Spillemiddelstøtten utgjorde 3,7
millioner kr, og ved innvielsen satt en igjen med bare
1 million kroner i lån.
Eksempelet fra Brøstadbotn kan illustrere at Hofmos
vilkår om dugnad ikke bare var rent økonomisk
sparetiltak. Dugnadsbetingelsen var ment som en
skolering og sosialisering av idrettsutøverne: "De
aktive har bare godt av å kjenne det anlegg de skal
benytte". Hofmos noe anklagende toner når han snakket
om dette temaet tyder på at fenomenet "noen jobber for
alle" også var kjent i gjenreisningstiden. Som et
eksempel trakk Hofmo i 1956 fram fotball-laget "et
sted i det sydlige Norge" som ikke ville jobbe dugnad.
Andre lagsmedlemmer meldte seg villig.
Fotballspillerne foretrakk å trene og "holde seg i hva
de kalte, form". Styret i idrettslaget trakk ifølge
Hofmo den helt riktige konsekvensen da de unnlot å
melde på laget til serien. "Den slags unndragelse av
fellesskapet og kameratskapets lov har intet med
idrettens moral å gjøre". Det var en soleklar plikt at
de som skulle bruke en bane eller et anlegg også var
med på å sette dem i stand. Hofmos livslange og
innbitte motstand mot det han kalte "bortskjemt
stjerneidrett" slo også gjennom på dette feltet.
Selv om dugnadsånden altså lever like sterkt og med de
samme begrensninger som før mange steder i Norge, kan
en se en viss overgang til nye tilstander. Folks
voksende opplevelse av knapphet på tid, er en faktor
som en skulle tro vil virke begrensende på
dugnadsinnsats. En slik utvikling har en da også sett
i bystrøk, om ikke dugnadsjobbingen defineres inn som
en plikt man har på linje med øvrig kontigentbetaling.
En overgang fra byggedugnad til brukerdugnad er et
framtredende trekk først og fremst ved driften av våre
dagers idrettsanlegg. Særlig i byene er det uvanlig at
dugnadsgjenger står for like mye av
anleggsvirksomheten som før. De virker i tillegg
forstyrrende inn på byggeregnskapet. Derimot blir det
statig vanligere at driftskostnadene søkes dekket
gjennom "tvungen dugnad". I tråd med utviklingen av
barneidretten, får driftsdugnaden heller ikke den
oppdragende funksjon Hofmo gjerne ville ha. Det blir
ikke de som spiller på banen som er med på å gjøre den
i stand. Det blir i stedet foreldrene som må stå i
kiosk eller rengjøre, eller gjøre annen type
inntektsbringende arbeid for barnas idrettslag. Den
gamle dugnadsånden er da erstattet med en moderne form
for konsument-dugnad, som gjøres som en form for
betaling.
Kilde: Goksøyr, Matti et.al Kropp, kultur og
tippekamp: Statens Idrettskontor, STUI og
Idrettsavdelingen 1946 - 1996. Universitetsforlaget, 1996.
|
|
|
|
|
|