dugnadsbanken.no
 Referansenummer:
  

   Din e-postadresse:
  
   Ditt passord:
  
  


    Siste oppdrag

   B = Booket

 SalgAkershusB
 Norsk Dragracing Gardermoen
 ProduksjonOsloB
 Fremantle Media
 SalgAlle fylkerB
 BigStep
 ProduksjonOsloB
 Concorde TV
 VaretellingAkershusB
 Culturelink as
 DiverseOsloB
 Fremantle Media Norge AS

    Siste jobbønsker

 VaretellingAust-Agder
 LADIES CIRCLE 37 GRIMSTAD
 VakterAkershus
 EIDSVOLD IF - HåNDBALL
 VaretellingAkershus
 EIDSVOLD IF - HåNDBALL
 VaretellingAkershus
 STUDENTFORENING BB COWBOYS
 VakterFinnmark
 ESPEN BUSS

   Vi har til enhver tid en rekke organisasjoner, idrettslag, skoleklasser og foreninger som ønsker å jobbe dugnad fordelt på utallige frivillige grupper og lag i Norges langstrakte land. Per Juli 2020 har vi: 5454 grupper som kan stille ved eventuelle oppdrag som tilsvarer en arbeidsstyrke på ca 87264 personer.
 
Dugnadsbanken -> Litt dugnadshistorie

- Krav til egeninnsats, et distriktsfenomen?

Tippemidlene var ment som et incitament og en spore til igangsetting og felles arbeid for felles mål. Men det var aldri snakk om fullfinansiering av anlegg. Utover beløpet fra Statens ungdom og idrettskontor (STUI), som kunne nå opp til 1/3 av totalkostnadene, måtte idrettslag og lokalsamfunn selv gjøre en innsats og skaffe midler. Fra starten var dugnadsinnsats et krav fra Statens idrettskontor. Det ble regnet som en del av det finansielle grunnlaget for idrettslaget. Utregningen av hvor mye som faktisk ble nedlagt i dugnadsarbeid kunne være problematisk. Ifølge STUI utgjorde arbeidsinnsatsen 11 millioner kr. I 1948/49. Samme året var idrettens andel av tippeoverskuddet 3 millioner kr. - altså et ganske voldsomt forhold mellom dugnadsinnsats og tippemidler. I en rapport fra 1952 finnes litt mer edruelige tall. Her opereres det med en dugnadsinnsats for mellom 2 og 2,4 millioner kr. I samtlige år mellom 1946 og 1952. kronebeløpet kom en fram til ved å multiplisere antallet arbeidstimer med en timelønn på 2,50 kr. I prosent utgjorde dugnadsarbeidet ca. 17 % av de samlede investeringer i idrettsanlegg mellom 1946 og 1952.





Men ikke alt var rosenrødt på dugnadssiden i 1950-årene heller. En rapport STUIs reiseinspektør Bjørn Longva avga etter en befaring av skibakken til et lag i Salten idrettskrets illustrerer dette:

"Det møtte ikke noen representant for laget, og det lykkes ikke å få tak i noen. Til denne skibakken har laget fått kr. 3000 i tippemidler, men det arbeidet som er utført i bakken svarer ikke til et slikt beløp. Dersom alle pengene er brukt i bakken, så har det vært et meget dårlig arbeidstempo der. En kan trygt fastslå at lagets egeninnsats er helt lik null". STUIs inspektør konkluderte med at laget "ikke bør få ytterligere stønad i framtida".

For nyere tid er det vanskelig å finne eksakte tall for dugnadsarbeid. 1990-årenes forskrifter for søknad om spillemidler, har gått bort fra dugnad som et krav for å motta støtte. Faktisk er det nå heller en økt "mistenksomhet" når søkere oppgir en finansieringsplan der dugnad utgjør en vesentlig del. I tråd med den øvrige utvikling forlanges det dokumentasjon for dugnadsarbeidet. Egenfinansieringen - den delen av anleggsutgiftene som søkeren selv må sørge for - foretrekkes helst i klare og sikre penger, ikke i usikker arbeidsinnsats.

Svekkingen av slike krav, sammen med en holdning om at dugnad ikke går særlig godt sammen med moderne bykultur, kan gi inntrykk av at praktisk egeninnsats i forbindelse med bygg og anlegg var noe som hørte den første etterkrigstiden til. Om en går utover de mer urbane strøkene finner en imidlertid raskt eksempler på at dugnadsjobbingens tid ikke er over. De fleste steder i distrikts-Norge er dugnad ikke bare et begrep, men en realitet. Da Brøstadbotn i Dyrøy kommune i Troms innviet ny stor idrettshall vinteren 1996 var det et resultat av utstrakt dugnadsinnsats. Av en totalkostnad på rundt 10 millioner kr. kom ca. 3 millioner fra dugnad og andre kostnadssenkende tiltak. I tråd med nåtidens krav og retningslinjer hadde Idrettsavdelingen forlangt et visst antall navn på dugnadsarbeiderne for å godkjenne anleggsbudsjettet. Selv om ikke alle de navngitte bidro med like mange timer, ble det til sammen bokført 30 000 timer i dugnadsarbeid.

Det er et anselig antall i ei bygd i en kommune med 1450 innbyggere. Som i 50-årene da arbeidsvillige never stilte med "spade, rive, trillebår, kjerre og hest", stilte folk i 90-årenes Troms med redskaper, traktorer og lastebiler. At enkeltpersoner her var oppe i 1000 dugnadstimer illustrerer likevel ett av problemene med dugnadssystemet - et problem som er desto større i befolkningsrike og mindre oversiktlige bystrøk - det blir alltid noen som jobber mer, eller mindre, enn andre. Resultatet i Dyrøy har ikke desto mindre vært til samstemmig tilfredshet. I dugnadsarbeid blir arbeidskraft en nyttig ressurs og ikke en utgift, som den blir i vanlige bedriftsøkonomisk tankegang. Det gjorde at kostnadsbesparende tiltak, som å rive opp brukte forskalingsmaterialer og bruke dem på nytt, var fullt mulig og meningsfylt. Men dette gjør det samtidig vanskelig å regne ut hvor mye slikt arbeid utgjør i penger. Samlokaliseringen med skolen - i god gammel STUI-ånd - har sikret bygden en storstue for en meget rimelig penge. Spillemiddelstøtten utgjorde 3,7 millioner kr, og ved innvielsen satt en igjen med bare 1 million kroner i lån.

Eksempelet fra Brøstadbotn kan illustrere at Hofmos vilkår om dugnad ikke bare var rent økonomisk sparetiltak. Dugnadsbetingelsen var ment som en skolering og sosialisering av idrettsutøverne: "De aktive har bare godt av å kjenne det anlegg de skal benytte". Hofmos noe anklagende toner når han snakket om dette temaet tyder på at fenomenet "noen jobber for alle" også var kjent i gjenreisningstiden. Som et eksempel trakk Hofmo i 1956 fram fotball-laget "et sted i det sydlige Norge" som ikke ville jobbe dugnad. Andre lagsmedlemmer meldte seg villig. Fotballspillerne foretrakk å trene og "holde seg i hva de kalte, form". Styret i idrettslaget trakk ifølge Hofmo den helt riktige konsekvensen da de unnlot å melde på laget til serien. "Den slags unndragelse av fellesskapet og kameratskapets lov har intet med idrettens moral å gjøre". Det var en soleklar plikt at de som skulle bruke en bane eller et anlegg også var med på å sette dem i stand. Hofmos livslange og innbitte motstand mot det han kalte "bortskjemt stjerneidrett" slo også gjennom på dette feltet.





Selv om dugnadsånden altså lever like sterkt og med de samme begrensninger som før mange steder i Norge, kan en se en viss overgang til nye tilstander. Folks voksende opplevelse av knapphet på tid, er en faktor som en skulle tro vil virke begrensende på dugnadsinnsats. En slik utvikling har en da også sett i bystrøk, om ikke dugnadsjobbingen defineres inn som en plikt man har på linje med øvrig kontigentbetaling. En overgang fra byggedugnad til brukerdugnad er et framtredende trekk først og fremst ved driften av våre dagers idrettsanlegg. Særlig i byene er det uvanlig at dugnadsgjenger står for like mye av anleggsvirksomheten som før. De virker i tillegg forstyrrende inn på byggeregnskapet. Derimot blir det statig vanligere at driftskostnadene søkes dekket gjennom "tvungen dugnad". I tråd med utviklingen av barneidretten, får driftsdugnaden heller ikke den oppdragende funksjon Hofmo gjerne ville ha. Det blir ikke de som spiller på banen som er med på å gjøre den i stand. Det blir i stedet foreldrene som må stå i kiosk eller rengjøre, eller gjøre annen type inntektsbringende arbeid for barnas idrettslag. Den gamle dugnadsånden er da erstattet med en moderne form for konsument-dugnad, som gjøres som en form for betaling.

Kilde: Goksøyr, Matti et.al Kropp, kultur og tippekamp: Statens Idrettskontor, STUI og Idrettsavdelingen 1946 - 1996. Universitetsforlaget, 1996.